Loft, Stabbur og Bur

Bygdetunet i Tuddal



På større gårder var det gjerne parvis stående laftede loft og bur, dette er ett kjennetegn for Telemark. Forskjellen er at et loft er et staslig bygg med svalgang rundt hele andre etasjen, og utvendig trapp. Ofte har også buret sval på to eller tre sider og blir da kalt vengjebur. Det mangler imidlertid på denne utgaven, som står på bygdetunet i Tuddal. Loftet er typisk utsmykket med dreide hjørnestolper, smale søyler i lysgluggene og utskårne beitskier, mens buret har en mer nøktern stil.

Loft er til oppbevaringsformål og boligformål. Loftet er en staselig bygning som hørte til i tunet på storgårder i Norge i middelalderen. Loftet er alltid i to etasjer og har utvendig trapp. Det har svalgang på en eller flere vegger rundt andre etasje. Loftsrommet i annen etasje var det klær og kister, samt veggfaste senger. Sommerstid lå gårdens ungdom her (eller gjerne gårdens ugifte jenter), men det var også gjestesoverom. Loft var en bygning med tømret kjerne, i 2. etasje var det normalt sval av reisverk med lysglugger på én, tre eller fire sider (Telemark og Setersdal). Det var utvendig trapp opp til ­svala. Loft har som regel vært satt på bakken (på lafte­steiner) I Telemark kom senere den skikken at lofta skulle stå på stabber. Det er sikkert loftets funksjon som mat-bu i første etasje som gjorde at det overtok dette trekket med stabber fra stabburet. …Dette har særlig foregått i tiden fra 1650 til opp på 1800-tallet. Alle loft fra middelalderen er fredet. Det er bevart mange loft fra middelalderen, spesielt i Telemark, Buskerud og Setersdal

Bur og stabbur derimot er til oppbevaring av mat. De fleste gårder klarte seg uten loft, men alle skulle ha bur eller stabbur.  På en stor gård ville det i middelalderen være både røykstue, loft og bur ved siden av uthusene.

Buret er opphavet til stabburet, og er eldre enn loftet. Buret ble tidlig i middelalderen bygd i to etasjer, og noen steder i landet ble det etterhvert satt på stolper, slik at vi fikk stabburet slik vi kjenner det. 

Stabburet var på de fleste gårder svært enkel, og inneholdt et enkelt rom, men på større gårder var bygningen gjerne svært forseggjort og gjerne forsynt med utsmykninger og to etasjer, da med innvendig trapp.

Inne i stabburet var det minst en melbyre som var forsynt med flere rom for lagring av ulike typer korn og mel. Det inneholdt også en salttønne for salting av flesk. Salttønnen måtte være helt tett, da flesket etter hvert ble liggende i en saltlake. I taket var det montert kroker for opphenging av røkte og saltede kjøttvarer, for eksempel spekeskinke. Stabburet var ikke frostfritt, og kunne derfor ikke lagre varer som ble ødelagt av frost. Dersom stabburet var i to etasjer ble korn og mel lagret i andre etasje, mens kjøtt ble lagret i første etasje.

Selve bygningen ble plassert på stolper, ca. 1 – 1,5 meter over bakken. Dette hadde to hensikter:

• Å oppnå lufting under gulvet for å hindre fuktighet i å trenge opp fra bakken.
• Å hindre mus og rotter fra å komme inn i lageret. Stolpene var derfor spesielt utformet med en profil som hindret smådyr i å klatre opp. Av samme grunn var det også en åpning på ca. 30 cm. fra øverste trappetrinn og opp til inngangen.

Stabbursdøra var en av de få dørene i gårdstunet som var låst. Ytterligere tyverisikring kunne det også være: Under melbyrene kunne det ligge steinheller som skulle hindre uvedkommende å bore hull gjennom gulv og byre for å forsyne seg av kornet som var lagret. Nøkkelen til stabburet var et av husfruens statussymboler.

I våre dager er funksjonen som mellager opphørt, men på grunn av kunst og tradisjon, blir mange slike bygninger likevel vedlikeholdt som en lagerbod. Stabburet er også i dag en staselig bygning på ethvert gårdstun.

Kilde: "Vår gamle bondekultur"