..det er så snodig det der, når man er singel så gjør man masse man har lyst til å egenhånd. Dvs man MÅ jo gjøre det på egenhånd! Når man er nysingel, kjøper man nye klær, starter å trene, tar tak i uvaner, blir mer sosial... Så møter man en ny partner og vips blir det ofte til at man BARE gjør parting... det er SKUMMELT!!
Det må være en balansegang der såklar, man må faktisk gjøre en del ting sammen, ellers er jo hele vitsen borte, MEN gjør ting alene... hver for seg, dyrk egne venner og egne interesser.. kjøp nye klær, napp bryna og gå på date en fredag... sammen...
Jeg har en fotointeresse som tar litt tid, egentlig tar den for liten plass for den drukner i jobb, pendling, hus, klesvask, husdyr... ja hverdagen.. men uansett.. jeg har en hobby som betyr mye for meg.. jeg elsker dessuten å reise... de to tingene i kombinasjon gjør meg lykkelig!
Nå har det seg jo slik da at jeg derfor reiser på tur med fotogruppa, eller med venner og ikke nødvendigvis har med meg min kjære. Han på sin side har en stor interesse for alt som durer.. det er ikke sååå gøy for meg å dra på tur til Nünburgering som det er for ham for å si det slik, dermed mener jeg at dette er en perfekt guttetur helt uten meg. Det bekymrer meg ikke det grann (selv om jeg kjenner på savnet når han er borte, mer enn når jeg står midt oppi opplevelsene selv da:) Kjærligheten skal være fri...
I det siste har jeg fått et par kommentarer eller fem på hvorfor vi ikke drar på ferie sammen?
Ja hvorfor gjør vi ikke det? Vi GJØR da det OGSÅ altså, bare for å si det.. men...
For meg er det helt naturlig, og jeg har vel lært ett og annet på den lille raden av menn som har vært innom livet mitt fra jeg var 15. Det er 22 år det med manneerfaring, nesten halvparten av dem sammen med en flott fyr, som nå har blitt buddis med husbonden. Det er sånn det skal være :-) Flotte karer alle sammen, bare ikke helt over tid - sammen med meg...
Det fine er at jeg er venner med dem, kan ta en cola og en prat.. får og gir en hjelpende hånd når det røyner på - selv om det er mange år siden vi var sammen. Med unntak av en riktignok.. men ja.. hva kan man si... han mener at han ikke samler på x'r.. *hehe* Han snakker heller dritt om dem og sprer eder og galle. Noe som sier meg at mannen er svært usikker på seg selv. Trist igrunnen, for han har jo mange gode sider også! Uansett, det gjør da ikke jeg heller, men jeg liker å ta vare på fantastiske personer som jeg har vært og er glad i. Selv om det altså ikke var meningen av vi skulle leve lykkelig "ever after" så var det jo en grunn til at jeg likte dem den gang da! Heldigvis er min kjære av en helt annen støyp enn den usikre, han ser verdien av vennskap, og vet at det er fortiden som har gjort oss til den vi er i dag. Hvorfor skal det gjemmesbort? Trygge sterke mennesker har ikke behov for å gjøre det, de tar vare på de gode tingene og glemmer det som ikke var like bra! Tenk om alle kunne gjøre det, så enkel verden hadde vært da!!
Jeg tenker hvorfor skal vi la forholdene våre, kjæresten, mannen, den vi elsker få skape begrensninger eller være til hinder for å gjøre de tingene vi ville ha gjort om vi var single? Er det ikke nettopp det som gjør at mange går fra hverandre, fordi vi tilpasser oss så inn i en verden som ikke egentlig er vår, at det ikke går til slutt.
Forhold går i stykker hele tiden, og jeg kan selv se tilbake og tenke at jeg har hatt overdrevne forventninger til hva det skal være. Ikke bare det, men jeg har sammenlignet den ene med den andre. Det festlige dennegangen er at jeg har funnet en kar som har det meste av de positive egenskapene... Han er en fantastisk fyr helt enkelt!! Men det er ikke dermed sagt at vi må gjøre ALT sammen... selv om jeg gjerne skulle hatt han med på det swingkurset altså...
Jeg tror jeg har blitt litt klokere med årene. En person kan bare ikke gi meg ALT jeg trenger av innputt i livet. Derfor reiser jeg på turer som ikke ville glede min kjære og lar han med glede få gjøre det samme. Når vi møtes igjen, har vi hatt tid til å kjenne på savnet, og sett for oss hvordan ett liv uten ville fortone seg...
...så kanskje jeg skal ta frem barberhøvelen og pinsetten til fredag... for ikke å glemme champisen... <3
Det må være en balansegang der såklar, man må faktisk gjøre en del ting sammen, ellers er jo hele vitsen borte, MEN gjør ting alene... hver for seg, dyrk egne venner og egne interesser.. kjøp nye klær, napp bryna og gå på date en fredag... sammen...
Jeg har en fotointeresse som tar litt tid, egentlig tar den for liten plass for den drukner i jobb, pendling, hus, klesvask, husdyr... ja hverdagen.. men uansett.. jeg har en hobby som betyr mye for meg.. jeg elsker dessuten å reise... de to tingene i kombinasjon gjør meg lykkelig!
Nå har det seg jo slik da at jeg derfor reiser på tur med fotogruppa, eller med venner og ikke nødvendigvis har med meg min kjære. Han på sin side har en stor interesse for alt som durer.. det er ikke sååå gøy for meg å dra på tur til Nünburgering som det er for ham for å si det slik, dermed mener jeg at dette er en perfekt guttetur helt uten meg. Det bekymrer meg ikke det grann (selv om jeg kjenner på savnet når han er borte, mer enn når jeg står midt oppi opplevelsene selv da:) Kjærligheten skal være fri...
I det siste har jeg fått et par kommentarer eller fem på hvorfor vi ikke drar på ferie sammen?
Ja hvorfor gjør vi ikke det? Vi GJØR da det OGSÅ altså, bare for å si det.. men...
For meg er det helt naturlig, og jeg har vel lært ett og annet på den lille raden av menn som har vært innom livet mitt fra jeg var 15. Det er 22 år det med manneerfaring, nesten halvparten av dem sammen med en flott fyr, som nå har blitt buddis med husbonden. Det er sånn det skal være :-) Flotte karer alle sammen, bare ikke helt over tid - sammen med meg...
Det fine er at jeg er venner med dem, kan ta en cola og en prat.. får og gir en hjelpende hånd når det røyner på - selv om det er mange år siden vi var sammen. Med unntak av en riktignok.. men ja.. hva kan man si... han mener at han ikke samler på x'r.. *hehe* Han snakker heller dritt om dem og sprer eder og galle. Noe som sier meg at mannen er svært usikker på seg selv. Trist igrunnen, for han har jo mange gode sider også! Uansett, det gjør da ikke jeg heller, men jeg liker å ta vare på fantastiske personer som jeg har vært og er glad i. Selv om det altså ikke var meningen av vi skulle leve lykkelig "ever after" så var det jo en grunn til at jeg likte dem den gang da! Heldigvis er min kjære av en helt annen støyp enn den usikre, han ser verdien av vennskap, og vet at det er fortiden som har gjort oss til den vi er i dag. Hvorfor skal det gjemmesbort? Trygge sterke mennesker har ikke behov for å gjøre det, de tar vare på de gode tingene og glemmer det som ikke var like bra! Tenk om alle kunne gjøre det, så enkel verden hadde vært da!!
Jeg tenker hvorfor skal vi la forholdene våre, kjæresten, mannen, den vi elsker få skape begrensninger eller være til hinder for å gjøre de tingene vi ville ha gjort om vi var single? Er det ikke nettopp det som gjør at mange går fra hverandre, fordi vi tilpasser oss så inn i en verden som ikke egentlig er vår, at det ikke går til slutt.
Forhold går i stykker hele tiden, og jeg kan selv se tilbake og tenke at jeg har hatt overdrevne forventninger til hva det skal være. Ikke bare det, men jeg har sammenlignet den ene med den andre. Det festlige dennegangen er at jeg har funnet en kar som har det meste av de positive egenskapene... Han er en fantastisk fyr helt enkelt!! Men det er ikke dermed sagt at vi må gjøre ALT sammen... selv om jeg gjerne skulle hatt han med på det swingkurset altså...
Jeg tror jeg har blitt litt klokere med årene. En person kan bare ikke gi meg ALT jeg trenger av innputt i livet. Derfor reiser jeg på turer som ikke ville glede min kjære og lar han med glede få gjøre det samme. Når vi møtes igjen, har vi hatt tid til å kjenne på savnet, og sett for oss hvordan ett liv uten ville fortone seg...
...så kanskje jeg skal ta frem barberhøvelen og pinsetten til fredag... for ikke å glemme champisen... <3
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar